«Tidskapsel 1», 2018
Skulpturen «Tidskapsel 1» består av kunstige bregner, et nordnorsk postkort og et arabisk/norsk tastatur, innkapslet i epoxy.
Materialet epoxy, som kan være olje- eller plantebasert, slekter på materialet plast, som ansees å være et bruk-og-kast-materiale, samtidig som det har den egenskapen å vare for evig.
Måten materialene er satt sammen på, er preget av en digital visualitet, og likner en slags analog skjerm, sammensatt av mobilskjermens vertikale form, og laptop-tastaturets størrelsesforhold.
«Skjermbilde 1» og «Skjermbilde 2», 2018
Skjermbilder er dokumentasjoner av digitale representasjoner av virkeligheten. I hvert skjermbilde, følger eksakt klokkeslett for da skjermbildet ble tatt. Installasjonen består av seks skjermbilder bak hverandre, mellom plexiglass, bundet sammen av ledninger og plassert på en pidestall i form av en tømmerstokk av furu. Skjermbildene er kombinert med lyd, noe som får stillbildene til å nærme seg mediet video, og det multimediale man ofte assosierer skjermer med.
«The World Has Already Been Filmed», video, 2018
En-skjerms versjon av videoinstallasjon laget for fire vegger
«A Correct Time Does Exist», 2017
Installasjonen «A Correct Time Does Exist» består av kunstige planter, blomsterpotter laget av plast, digitale metronomer og video-opptak av lamper.
Gjenstandene imiterer andre materialer og etterlikner noe annet enn hva de er.
Jeg er interessert i hvordan man opplever tid, enten som noe eksakt og uforanderlig, en menneskeskapt konstruksjon,
eller som dynamiske rytmer og sykluser som tilhører naturen.
I motsetning til lyden av ei klokke, som har en påståelighet og korrekthet ved seg, gir lyden av metronomer en mer subjektiv tilnærming til tid,
ettersom at man selv kan stille inn rytmen.
«Pustepause», 2015
Videoen «Pustepause» viser en person som løper, sett ovenfra i førstepersons-perspektiv, overlagt to lydspor.
I det ene lydsporet høres den opprinnelige lyden fra opptaket, forvrengt. I det andre høres en robotaktig stemme som repeterer ett ord; “løp”.
Stemmen er hentet fra Google Translates uttale-funksjon. Ordet “løp” er skrevet inn gjentagende, uten mellomrom, komma eller andre tegn.
Denne uttale-funksjonen man skulle tro var forutsigbar stopper opp og tar pauser av seg selv, tilsynelatende tilfeldig.
Sammenliknet med den dynamiske løpingen som fremstår maskinell, oppstår en kontrast, og den programmerte funksjonen blir menneskeliggjort, som om den trenger pustepauser.
«Time Set Mindset», 2016
Sound by Anton Jawdokimov
Bachelorutstilling «Avgang», Kunsthøgskolen i Oslo, 2016
«In a relationship between the physical body and its technological representation, synchronicity and coincidences occur, which trigger small perceptive shifts, allowing the re-evaluation of unconscious patterns. «
Repetisjon av handling kan gjøre at det dannes tankemønstre som setter seg i hjernen.
I ”Uten tittel” filmer jeg igjen mine egne føtter som løper på stedet, eller gjør en hoppende bevegelse fra fot til fot
uten at kroppen forflytter seg fremover.
Jeg befinner meg på et baderomsgulv som er flislagt, og danner et «grid».
Bevisstgjøring av handling kan i sin tur også bryte tankemønstre.
Å slå hendene mot hverandre for å lage lyd, er et internasjonalt symbol for begeistring,
anerkjennelse og entusiasme, men kan også brukes ironisk.
Den er automatisert og smittsom i situasjoner hvor grupper med mennesker er samlet.
Applausens effekt avhenger av graden av synkronisering.
Tresnittserie «Reduksjon», 2017
Hver furufinérplate har en unik struktur basert på årringene i treet det kom fra. Årringene fungerer som målenheter for tiden treet har levd, men blir først synlige dersom man feller treet, og dermed avslutter tidsforløpet samtidig. Ved å skjære ut treplatenes mønster i vertikale, mekaniske bevegelser for hånd, kontrasterer det digitale uttrykket med de naturlige, dynamiske årringene. Videre er mønsteret i tresnittet oversatt og transformert til lyd via musikkprogramvare. Nedlastningslink til lydfil følger med trykk.
«Forutnes can be made», 2016
The gentrification process of Grünerløkka in Oslo has been ongoing for about 20 years, and has drastically altered the area. Much like other urban, working class districts in big cities around the world, the locals are driven out by increasing rent, expensive surrounding businesses or destruction of older buildings.
In this video, shot in my backyard, a demolition machine is tearing down an old factory, in favour of a new, factory-like, New York inspired apartment complex. The sound clips are from a protest in Shoreditch, London, where an anarchist mob attacks an overpriced cereal café in protest against the gentrification process of the area.
The audio was taken from both outside and inside the café, where its owners have locked the doors, and are calling the police.
The visuals and the audio are somewhat synchronized, but contradicts in a way, so that the protesters seem to be representing the demolition machine, whilst the café owners are linked to the building, as if they were the victims of the process itself. A protest like this one in London, is not very likely to happen in Oslo.
«Applaus», video, 2016
The video shows me stepping on a grid-like bathroom floor in an exaggerated manner. The grid symbolizes a manmade construction or system. Repetition of movements as both individual, automated, necessary as well as unnecessary at times, can mirror how a society acts through cultural traditions, rituals and habits.
«Uten tittel», video, 2016
The repeated act of clapping ones hands together in order to make sound, is an international symbol for appreciation and enthusiasm, but can also be used ironically. The act is automated and contagious in situations where a group of people are gathered. The effect of the applaus is dependent on the degree of synchronization.
«Binoculars», 2013
Video filmed through binoculars in Brattvåg, Norway